Automatisering og arbeidsledighet

Det er en myte at økt automatisering gir mer arbeidsledighet. Årsakene til arbeidsledighet er helt andre enn at næringslivet blir stadig mer automatisert. Å sette hele befolkningen på trygd , såkalt “borgerlønn”, som svar på økende automatisering er et gigantisk feilspor som vil føre til at vi ikke kommer til å få den voldsomme forbedring i livskvalitet som teknologiutvikling faktisk medfører.

NB! Dette er et relativt langt blogginnlegg. Det vil ta ca. 15 minutter å lese det. Hvis du vil spare tid og få med deg budskapet i veldig konsentrert form, kan du hoppe direkte til oppsummeringen.

Innledning

En veldig populær forestilling er at økt automatisering i næringslivet vil gjøre flere og flere av oss arbeidsledig. For tiden er det mange oppslag og artikler i media om automatisering og hvilken fare dette utgjør for økende arbeidsledighet. Mange autoritetspersoner er ute og forteller oss hvordan den tekniske utviklingen vil sette flere og flere utenfor arbeidslivet. Det ser ut som om frykten for at automatisering og flere roboter i industrien på nytt er vekket til live.

Men er det slik at automatisering kan være noe mer enn bare en velsignelse for menneskeheten og at derfor er noe vi politiske etterhvert må begynne å legge begrensninger på?

Jeg påstår her at teknologisk utvikling og automatisering er utelukkende et gode for menneskeheten ved at det fritar oss fra kjedelige arbeidsoppgaver og frigjør tid vi kan bruke til mer interessante sysler. De påståtte problemene som følge av automatisering i arbeidslivet skyldes faktisk helt andre forhold.

Hypotesen som fremsettes med stadig sterkere stemmer i media er at med økende automatisering og økende antall roboter i næringslivet, blir det stadig flere som ikke vil være i stand til å klare å brødfø seg selv og sin familie med egen arbeidsinnsats fordi de blir enten helt eller delvis arbeidsledig. Jeg argumenterer her for at det faktisk forholder seg helt motsatt: når samfunnet blir mer teknisk avansert med all automatisering som følger med, blir det lettere for stadig flere å skaffe seg en god levestandard gjennom lønnet arbeid og egeninnsats.

Problemene knyttet til begrepet arbeidsledighet skyldes nemlig kun politisk regulering av arbeidslivet. Problemene løses derfor best ved å la folk samarbeide frivillig uten politisk innblanding.

Menneskets levealder dramatisk forbedret av ny teknologi

Teknologiutvikling har alltid betydd bedre forhold for menneskeheten. La oss se på en faktor som illustrerer dette veldig godt – midlere forventet levealder ved fødsel. Utviklingen av denne ene parameteren gjennom tidene gir et godt bilde på leveforholdene før og nå.

Grafen under viser midlere forventet levealder ved fødsel for mennesker siden 1500-tallet – kurven starter altså mens samfunnet i veldig liten grad var automatisert.

Kurven går altså bare tilbake til 1500-tallet, men man kan trekke en ganske så flat kurve veldig langt tilbake i tid.  Saken er nemlig den at gjennom flere tusen år stod menneskets levealder nesten konstant. Så, på 18- og 1900-tallet skjedde det noe dramatisk. Forventet levealder i mange land begynte å øke kraftig og i løpet av bare 200 år økte den fra i underkant av 40 år til i underkant av 80 år! Hva skjedde? Vel, vi vet svaret – den industrielle revolusjon. Teknologiutvikling og automatisering har vært til enorm velsignelse for menneskeheten.

Så historien viser oss at teknologiutvikling har vært et gode. Hvis det i våre dager plutselig viser seg at videre teknologiutvikling skaper problemer, betyr det rett og slett at vi har organisert samfunnet på en veldig dum måte og da er det DET som er problemet.

Ingen ny frykt.

Frykten for at maskiner skal overta folks jobber er ikke ny. Best kjent er kanskje Luddittene som var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere tidlig på 1800-tallet. De ødela bl.a. tekstilmaskiner som de mente truet deres jobber. Det er et ganske kjent mønster at fagforeninger motarbeider tekniske løsninger som utkonkurrerer medlemmenes verdi på arbeidsmarkedet.

På 80-tallet var det også vanlig å snakke om automatiseringen som skred frem på stadig flere områder og om hvordan det truet arbeidsplassene for dem uten særlig utdannelse. Den gangen var det nye at kassapersonalet i butikkene i stedet for å slå inn prisen på kassaapparatet, scannet strekkoden på varene med overføring av informasjon til lager med automatiserte trucker som hentet frem varene. Her så vi for oss at de med lavest utdannelse i stadig større grad ville streve med å få seg jobb.

Det finnes ingen korrelasjon mellom automatisering og arbeidsledighet – altså at arbeidsledigheten øker med økende grad av automatisering når andre forhold er like. Forholdet er faktisk tvert mot: arbeidsledigheten er større i teknologisk underutviklede land versus teknologisk utviklede land.

Erfaringen er igjen og igjen at nye jobber dukker opp når de gamle forsvinner. Forestill deg at du hadde hatt en tidsmaskin og kunne reist tilbake til middelalderen da nesten hele arbeidsstyrken jobbet i landbruket. Du kunne fortelle dem at denne andelen på 2000-tallet ville komme ned i under 2 %. Hvordan skulle de forestille seg alle de nye jobbene som måtte dukke opp for å gi jobb til alle dem jordbruket ikke trengte lengre? For dem ville dette være umulig å forstå, men vi vet jo at det har ordnet seg. Det har altså på denne tiden dukket opp en uendelighet av nye arbeidsoppgaver som var utenfor fatteevne den gangen. Slik vil det også fortsette – det vil i fremtiden fortsette å dukke opp arbeidsoppgaver for å dekke behov vi i dag ikke kan fatte.

I mange av artiklene i media i disse dager angående dette temaet hevdes det at det at vi NÅ står vi overfor en terskel – NÅ er trykket på automatisering så sterkt at det snart ikke vil være mulig å erstatte jobbene som går tapt. Det er vanskelig å finne forklaring på at dagens situasjon skiller seg prinsipielt fra tidligere tiders situasjon – beskrevet ovenfor.

Det som imidlertid er klart er at med økende bruk av maskiner, vil kravene til jobbene som mennesker skal utføre, øke. I industriens spede begynnelse var det folk langs samlebåndene som hadde svært enkle oppgaver – som å gjøre en enkelt bevegelse hele dagen, f.eks. skru i en skrue. Slike jobber er overtatt av maskiner for lenge siden. Jobbene de minst ressurssterke arbeidstakerne utfører i dag, har en kompleksitet som er av en helt annen art for å si det mildt. Dette gjør jobbene mindre ensartet og følgelig mer interessante og det ser ut til at vi mennesker klarer å tilpasse oss økende kompleksitet i arbeidslivet.

Definisjon av arbeidsledighet

Før grunnene for arbeidsledighet diskuteres, er det viktig å ha en klar definisjon av arbeidsledighet. Det er viktig å ikke blande arbeidsledighet og fritid. Jeg har opplevd at i slike diskusjoner skjer ofte nettopp det. For det er noe som er helt klart – økende automatisering vil gi oss mer fritid – akkurat som at mekanisering og automatisering i fortiden har gitt oss mer fritid.

Arbeidsledighet er i samfunnsdebatten utelukkende omtalt som noe negativt i motsetning til økt fritid. Derfor er arbeidsledighet her definert ved at man ved eget arbeid ikke er i stand til å forsørge seg selv og eventuell familie, men trenger hjelp fra andre enten disse er skattebetalere som finansierer ens trygd og/eller at noen frivillig gir bidrag slik at man klarer seg.

Hvorfor oppstår arbeidsledighet?

Oppstår arbeidsledighet fordi det er for lite å gjøre? Er arbeidslivet blitt så effektivt at det rett og slett ikke er bruk for oss alle? Dette blir av og til hevdet i diskusjonen rundt arbeidsledighet. Men dette bygger på et veldig statisk syn på samfunnet der menneskehetens muligheter ikke lengre utvides.

Hvis vi tenker oss litt om, kan vi alle kan tenke oss en masse vi kunne kjøpt av varer og tjenester bare vi hadde hatt råd. Vi kunne tenke oss nybygging og/eller bedre vedlikehold av veier, broer, gangstier, tunneler, mm. I vår private sfære kunne vi tenke oss større og bedre vedlikeholdt hus og hage, mer komfortable feriereiser til enda mer spennende og fjerntliggende steder: hvem sa at jordkloden er begrensningen? Slik kan vi fortsette. Det er bare fantasien som setter grensen for hva vi kan tenke oss av goder som gjør livet mer innholdsrikt. Det er den faktiske velstanden i samfunnet som setter de praktiske grensene. All erfaring viser at folk ønsker å bruke alle pengene de tjener og at de er ganske kreativ i å pønske på stadig nye behov. Arbeidsledighet skyldes så visst ikke at det mangler oppgaver!

Derfor er det ganske så absurd at samtidig som det finnes uendelig med uløste arbeidsoppgaver i samfunnet, så går det folk rundt med tid og arbeidslyst som ikke kan finne noe betalt arbeid? Hvordan i all verden har vi klart å innrette samfunnet så dumt?

Arbeidsledighet skyldes prismekanismer som ikke får fungere.

Svaret er rett og slett feilprising av store deler av arbeidskraften pga. omfattende politisk bestemt regulering. Man trenger ikke være rakettforsker (eller økonom) for å forstå at hvis prisen på et gode settes kunstig høyt, så får man underforbruk av det godet. Finnes det en lov om at ingen kan leie ut et hotellrom til under 3000 kroner natten og myndighetene lykkes med å håndheve loven strengt, ville noen fortsatt leie hotellrom, men langt færre enn de som streng tatt kunne hatt bruk for hotellrom – mange vil bo hos kjente, noen setter opp et i telt i skogen eller parken, osv og noen lar rett og slett være å reise.

Slik er det selvsagt også med arbeidskraft. Når minstelønnen for en bestemt type arbeidstakere settes til f.eks. 150 kroner/timen, mens faktisk markedslønn er 80 kr/timen (markedslønn er den lønnen som ville oppstått i et deregulert system), vil det fortsatt bli ansatt folk i disse jobbene, men langt færre enn det det strengt tatt er behov for. De resterende som kunne også kunne hatt slike jobber, er henvist til å sparke småstein for trygd. Dette er åpenbar stor sløsing av ressurser.

Hva er årsaken til at prisen på arbeidskraft kan settes over markedsnivå? Det korte svaret er streikeretten. Staten har her gitt arbeidstagerorganisasjonene en suveren makt til å tvinge arbeidsgiverne over på sine premisser. Er det noe arbeidsgiverne frykter, er det streiker på tvers av enkeltbedrifter der de har ingen mulighet til å erstatte arbeidsstyrken som er satt ut av kraft. Bare trusselen om streik virker dermed som lønnsdrivende. Resultatet blir nominelle lønninger over markedsnivå og underforbruk av arbeidskraften = arbeidsledighet.

For arbeidsledighet DET har vi til gangs! Nå har vi i Norge riktignok råd til å skjule mye av arbeidsledigheten i uføretrygd, samt ordninger som “arbeidsavklaringspenger”. Det er som kjent én av fem i arbeidsdyktig alder som går på en eller annen trygdeordning – det er altså 20 %. I tillegg skjules mye av arbeidsledigheten blant unødvendig mange i høyere utdannelse. Akkurat som at kunstig høye priser fører til underforbruk, fører kunstig lave priser til overforbruk: subsidierte studieplasser fører til at unødvendig mange studerer.

Det er åpenbart at færre ville studert dersom arbeidslivet var deregulert. Dette er fordi det ville finnes lønnet arbeid å få for folk uten eller med liten utdannelse og flere ville av den grunn heller begynne å jobbe istedenfor å studere. De fleste av oss opplever at den viktigste opplæringen for jobben vi utfører i dag, har vi fått i arbeidslivet. Lønnen ville riktignok være lav i begynnelsen, men dette ville altså vært et alternativ til subsidiert studieplass der man attpåtil tar på seg studiegjeld fordi man ikke har noen lønn de årene man studerer.

Selvsagt er det også et virkelig behov for utdannelse utenfor arbeidslivet, men andelen som studerte ville regulert seg til et sunnere og altså lavere nivå i et politisk uregulert samfunn.

Skal folk ende opp med “knapper og glansbilder” i lønn?

Det er en vanlig forestilling at full deregulering av arbeidslivet vil føre til “race to the bottom” og at mange må jobbe for ekstrem lav lønn. Dette er feil – ihvertfall når vi snakker om lønnen som faktisk betyr noe – reallønn. Hvis redusert pris på varene KUN kom som et resultat av lønnsnedgang, ble det saldo-baldo – folk ville endt opp med samme reallønn som før. Men når de lavere nominelle lønningene fører til at det kan ansettes flere, gjør dette at mer velstand kan produseres og at prisene faller mer enn lønningene. I tillegg til dette har vi den positive effekten av at skattene kan reduseres fordi det er færre som trenger trygd. Betaler du mindre skatt, vil en lavere bruttolønn gi deg samme nettolønn.

Så hvis du var en som tjente 150 kroner/timen og opplevde at deregulering gjorde at din lønn ble redusert til 80 kr/timen (NB! slik deregulering kan på ingen måte skje “over natten”), ville prisene på alle varer og tjenester du kjøper falle med mye mer enn de 45 % du fikk i lønnsnedgang OG du hadde spart store beløp i skatt fordi det er nesten ingen som trenger trygd. Dermed sitter hver enkelt igjen med høyere kjøpekraft i et deregulert versus et regulert arbeidsliv.

Er dette bare teoretisk tankespinn? Langt ifra. Se bare hva som skjer i bransjer som blir deregulert – prisene faller som steiner. Et godt eksempel på dette er flybransjen. På slutten av 70-tallet, da flybransjen fortsatt var sterkt regulert, kostet det “en fot og arm” å fly – ihvertfall hvis man skulle langt. Som eksempel kan nevnes at en flybillett tur/retur USA kostet rundt 7000 kroner i 1979. Det tilsvarer 28 000 2016-kroner! Med dagens deregulerte flybransje, kan du få du en tilsvarende tur for rett i overkant av 2000 kroner! Bjørn Kjos har ved slutten av 2016 vært ute i media og sagt at han sikter mot å selge billetter Europa – USA tur/retur for 1200 kroner. Og det er ikke slik at folk som jobber i flybransjen har fått redusert lønnen med tilsvarende som prisene har sunket.

Det betyr at når hele næringslivet dereguleres, får vi slike prisfall overalt og det blir mye lettere å klare seg med vesentlig lavere lønninger.

Det må understrekes at en viktig betingelse for økte reallønninger som følge av deregulering er at prisene må få lov å falle. Norges Bank må derfor først slutte med sin ødeleggende virksomhet med å stadig øke pengemengden slik at prisstigningen alltid ligger rundt 2,5 % per år (dette er Norges Banks mandat). Denne praksisen grunner i den feilaktige oppfatning av økonomi som stammer fra den engelske økonomen John Maynard Keynes, som har hatt og fortsatt har en slik ødeleggende innflytelse på hele verdens vekst og velstand. Dette er et meget viktig poeng, men kommenteres ikke noe videre her.

Et argument som ofte brukes for å opprettholde dagens omfattende reguleringer i arbeidslivet er at velstandsøkningen som følger av et deregulert system vil ende opp som økt profitt for bedriftseierne. Dette er også helt feil. I et deregulert næringsliv vil kunstig høye profitter være under sterkt press hele tiden fra konkurrerende bedrifter*.

*Dette kan enkelt eksemplifiseres. Hva er din betalingsvilje for en enhet du kan komme deg på internett med? Dvs. hva ville være det maksimale du hadde vært villig til å betale for en PC/nettbrett/mobiltelefon? Det er god grunn å tro at folk ville bladd opp 50 000 og kanskje mer hvis det hadde vært minsteprisen for å i det hele tatt få tilgang til internett. Men den faktiske prisen er 1000-2000 for de billigste nettbrettene eller PC’ene. Selv om produsentene av nettbrett og PC med glede ville tatt seg betalt opp mot din betalingsvilje, har de ikke nubbsjans til slike profitter i et fritt marked der mange produsenter vil inn og ha sin del av kaka.

Så dumt har vi altså organisert samfunnet. Arbeidstakerorganisasjonene har klart å kjempe for å holde medlemmenes nominelle lønninger høyest mulig, men har altså samtidig klart å undertrykke medlemmenes reallønninger kraftig. Det er dette dumme systemet vi må til livs om vi vil avskaffe arbeidsledigheten i samfunnet.

Hva vil skje med arbeidsplassene i et deregulert næringsliv med økende automatiseringsgrad?

Økende grad av automatisering skjer selvsagt bare når dette er bedriftsøkonomisk lønnsomt. Med korrekt pris på den minst utdannede arbeidskraften vil automatiseringen skje saktere. Mye av dagens automatisering er kunstig presset frem av politisk regulering – når minstelønnen øker i USA, tar McDonalds i bruk automatiserte systemer for betjening av sine kunder. På den annen side vil et fritt samfunn gi mye raskere teknologisk utvikling og på sikt likevel gi økende automatisering. Når roboter har overtatt bygging av hus, veier, biler, etc., vil det føre til at alt blir enda billigere. Da får vi faktisk to utviklingstrekk som drar i motsatt retning: alt blir dramatisk billigere som gjør at man kan klare seg på stadig lavere lønn, men samtidig blir lønningene presset ned fordi roboter etterhvert begynner å utkonkurrere menneskelig arbeidskraft. Hva blir sluttresultatet av dette?

For å svare på dette, må vi ta hensyn til enda et trekk ved økende automatisering: vi vil i stadig større grad klare oss selv uten behov for å kjøpe varer og tjenester. Vi ser allerede små spirer til en slik utvikling idag. I gamle dager måtte du kontakte et reisebyrå for å bestille en reise og du måtte gå i banken for å gjøre selv de enkleste banktjenester. I dag gjør du disse jobbene selv og sparer penger.

Med utviklingen av 3D-printere ser vi nå også at vi kan begynne å printe ut varer hjemme hos oss selv. Det finnes allerede nå (2017) prototype av en 3D-printer som kan printe ut hus! Som vi alle forstår, er 3D-printere bare i sin spede barndom. Her vil det skje en revolusjon de nærmeste årene der vi kan printe ut stadig mer avanserte produkter hjemme. Som med all annen elektronikk faller prisene på slikt utstyr så raskt at stadig flere kan ta seg råd.

Tilbake til selvforsyningssamfunnet.

I dag bygger vår velstand på en enorm grad av arbeidsdeling og graden av spesialisering ser ut til å stadig øke. Min spådom er at i et mye mer teknisk avansert samfunn enn dagens vil arbeidsdelingens og følgelig lønnsarbeidets betydning vil bli mindre og sannsynligvis forsvinne helt. Husk at dette er en fjern fremtid – 100 år eller sannsynligvis enda lengre frem i tid.

I et slikt fjernt fremtidssamfunn med ekstrem grad av automatisering vil den enkelte klare å skaffe seg alt for å leve et fullverdig og materielt komfortabelt liv selv. Det behøver ikke bety at den enkelte husstand kan selv produsere alt hva den selv trenger, men produksjonen kan sannsynligvis gjøres i svært små enheter på bare noen få husstander der graden av spesialisering individene imellom er lav.

Robotteknologien vil en dag ha kommet så langt at man kan sette sammen disse selv utfra instruksjoner på internett. Velstandsoverskuddet blir så enormt at delene man trenger til robotene får man tak i gratis enten på moderne søppelfyllinger eller ved avhenting. Eventuelt kan man få tak i nest siste utgave av alle slags roboter gratis ved avhenting. I dag kan man som kjent skaffe seg fullt brukbare møbler, kjøleskap og TV gratis dersom man tar til takke med noe slitte og umoderne modeller. Eventuelt kjøper man alle robotene og andre enheter man trenger for full selvforsyning mens man fortsatt har noe lønnsarbeid.

Når det gjelder matproduksjon finnes det allerede i dag eksempler på vertikalt landbruk der firmaer som Aero Farm dyrker blad-grønnsaker og urter i beholdere stablet oppå hverandre 10 meter i høyden med bruk av tekstiler i stedet for jord og med kunstig lys i stedet for sol. Vannforbruket er 95 % lavere enn ved konvensjonell dyrking og plassbehovet er selvsagt langt mindre enn ved konvensjonelt landbruk. Produksjonen gjøres i dag midt i store byer som San Francisco og Singapore. Dette er teknologi som i dag er på et tidlig stadium, men det viser at matproduksjon i fremtiden kan gjøres i så små enheter som en enkelt eller kanskje noen få enkelte husstander.

Hva med medisinsk behandling?

Hva med mer avanserte behov som ikke minst medisinsk behandling? Skal vi også i en fjern fremtid takle dette på egenhånd? Jeg tror delvis ja. Men legevitenskapen er så avansert at det fortsatt vil være de mest intelligente og ressurssterke som i stor grad vil ta til seg slik kunnskap. I et samfunn med lite eller nær null varebytte har disse (nesten) ingen å selge sin kunnskap til.

Tenk deg nå at du er en ressurssterk person i et slikt fremtidssamfunn. Alle dine basisbehov dekker du enkelt selv med noen få timers jobb hver uke. Hva skal du bruke resten av tiden din til? Du setter deg ikke foran TV og ser realityserier dagen lang! Du vil bruke dine ressurser på noe som interesserer deg. Kanskje interesserer du deg for menneskekroppen og hvordan den fungerer. Du finner gode, gratis studieopplegg på internett. Du lærer mye om medisinsk behandling. Du deltar i diskusjonsfora der folk spør om behandling for ditt og datt. Når noen spør om noe spesifikt du kan mye om, kaster du deg over tastaturet, kameraet og/eller mikrofonen (eller tilsvarende enheter for fremtidsteknologi) og svarer.

Dette er akkurat som jeg idag med glede svarer når noen på et diskusjonsforum spør om noe jeg har spesielt greie på. Det er meg en glede å svare og jeg tenker ikke engang på betaling. På samme måte sitter jeg og skriver dette blogginnlegget uten tanke på betaling. Mine grunnbehov er dekket og jeg bruker gjerne fritiden min til slikt. Derfor er internett idag full av gratis informasjon og tjenester – fra folk som gratis gir bort sin kunnskap. Når man ikke lengre kan leve av å selge sin kompetanse, vil mange dermed frivillig tilby sin kompetanse gratis.

Ressurskrevende kirurgiske inngrep er uansett på vei bort bl.a. med introduksjonen av nanoteknologi der nanoboboter som på cellenivå kan reparere deler av organer som har skader.

Slik tror jeg det blir med de fleste avanserte tjenester – de formidles gratis på internett. Utstyr (roboter, medisinsk utstyr, farkoster for reiser) setter man selv enkelt sammen utfra instruksjoner på internett. Materialene får man som ovenfor nevnt gratis som overskuddsmateriell i et ekstremt velstående samfunn.

Hvis disse spådommene stemmer, betyr det at i fremtidssamfunnet er alt gratis og der nesten all vår våkne tid består av fritid. Men da stemmer det jo da at økende automatisering til slutt gjør oss alle arbeidsledige? På en måte ja, men det blir da en positiv form for arbeidsledighet og ikke dagens negative som ble definert lengre oppe i blogginnlegget: arbeidsledighet ble definert som at man ved eget arbeid ikke er i stand til å forsørge seg selv og eventuell familie. Denne type arbeidsledighet vil altså være utryddet.

Et slikt positiv fremtidsvisjon betinger frihet.

La oss igjen spole tilbake til dagens virkelighet der vi skuer mot en slik fremtid. Blant vanetenkende og visjonsløse politikere er tvang eneste løsning på alt disse anser som problemer. Bruk av statsmakt regnes her som tvang fordi staten er den eneste institusjon som kan tvinge folk ved f.eks. trussel om fengsel til å gjøre noe de frivillig ikke ville gjort – f.eks. å betale skatt – du ville ikke frivillig betalt 50-70 % av din inntekt til et system du ikke kontrollerer.

Men automatisering er jo ikke et problem, som grundig forklart ovenfor. Vel, for mennesker som er uvisjonære og fanget i fortidens tankemønster, blir i mange tilfeller økende automatisering absurd nok sett på som et problem. Mange både i den politiske elite, men også vanlige folk (bare se i kommentarfeltene til artikler om automatisering), ser innføring av “borgerlønn”, her kalt borgertrygd*, som eneste farbare vei i en verden med økende automatisering.

*Borgerlønn er et meningsløst begrep da lønn er en kompensasjon for utført arbeid. Å være borger er ikke noe utført arbeid derfor må et system der staten garanterer alle en minsteinntekt, kalles borgertrygd.)

Men borgertrygd krever at det fortsatt er store skatteinntekter å hente for en stat som skal dele penger ut til alle. Hvis automatisering fører til mindre varebytte, vil dette være et system som raskt undergraves fordi varebytte med penger er selve grunnlaget for skatteinnkreving. Faktisk vil fortsatt skattelegging av varebytte føre til en raskere utvikling mot selvforsyningssamfunnet enn hva som er rasjonelt fordi prisen på menneskelig arbeidskraft holdes kunstig høyt – som forklart ovenfor. På denne måten vil borgertrygd som svar på økende automatiseringsgrad raskt undergrave seg selv. Å gjøre alle avhengig av staten som i sin tur er avhengig av at det finnes tilstrekkelig med produktive mennesker å skattelegge, fører bare til et ustabilt samfunn som vi allerede i dag ser i mange velferdsstater.

Konklusjon

Hvis vi prøver å frigjøre oss fra vanetenkingen, skulle det være lett å konkludere med at når maskinene overtar mer og mer av arbeidsoppgavene, er det utelukkende en velsignelse for menneskeheten.

Problemet er at de fleste av oss er fanget inn i tankemønstre med låste samfunnsstrukturer som baserer seg på at vi alle skal delta i varebytte og betale store deler av overskuddet av slik handel inn til “fellesskapet” der politikerne skal håndtere disse verdiene på vegne av oss. Det nesten alle som deltar i samfunnsdebatten synes å fullstendig å ha glemt, er at det ikke er jobber per se vi ønsker, men varer og tjenester. Ingen av de tradisjonelle politiske partiene har noen virkelig forståelse for dette der de alle fra SV til FrP ønsker å konservere et system med omfattende tvangskollektive løsninger som faktisk bidrar til å undergrave stabilitet, vekst og velstand.

Heldigvis finnes det nå ett politisk parti som er basert på helhetlig prinsipiell tenking som legger til rette for at teknologiske fremskritt vil gi folk stadig mer frihet i form av både materiell velstand og mer fritid, nemlig Liberalistene. Dette partiet tar nemlig avstand fra all form for tvang mot fredelig mennesker og lar derfor entreprenører få den fulle friheten til å skape den velstanden folk ønsker.

Oppsummering

Teknologiutvikling som bl.a. innebærer stadig mer automatisering har vært og vil også i fremtiden være til stor velsignelse for menneskeheten. Den industrielle revolusjon førte til en økning i forventet levealder fra i underkant av 40 til i underkant av 80 år – noe som er et helt fantastisk resultat av teknologiutvikling.

Arbeidsledighet oppstår ikke som en følge av flere roboter i næringslivet, men pga. omfattende politisk regulering av arbeidslivet. Den viktigste enkeltgrunnen til at det finnes arbeidsledighet er at prisene på arbeidskraft (lønnen) ikke settes i et fritt marked. Når priser kan settes fritt, blir det ingen sløsing med ressursene, som arbeidsledighet jo egentlig er.

Et system der lønningene er 100 % markedsstyrt ville riktignok føre til lavere nominelle lønninger for mange, men fordi prisene ville falle mer enn lønningene, ville reallønningene likevel øke.

I den nære fremtid vil et samfunn der arbeidslivet er helt deregulert og graden av automatisering øker, ikke bety mer arbeidsledighet. Den økte velstanden som vil være resultatet av et fritt samfunn, betyr at folk kan stadig etterspørre flere tjenester og at det derfor vil finnes arbeidsoppgaver til alle. Slik har det vist seg å være historisk – for noen hundre år siden jobbet nesten hele arbeidsstyrken i jordbruket – idag er andelen som produserer mat på under 2 %. Vi har ikke fått massearbeidsledighet av den grunn.

I den fjerne fremtid (100 år +) vil vi riktignok en gang komme til et punkt der automatiseringen har nådd et slikt avansert nivå at store deler av befolkningen ikke kan tilby sin arbeidskraft for noen pris. Men det vil sammenfalle med at man i stadig større grad kan klare seg uten betalt jobb nettopp fordi automatiseringen har kommet så langt. I en fjern fremtid vil vi derfor sannsynligvis gå tilbake til selvforsyningssamfunnet. Stikkord her er 3D-printere og matproduksjon i små enheter, samt et velstandsnivå som er så enormt at man i overflodssamfunnet kan få tak i det man trenger gratis som innsatsfaktorer til sin egenproduksjon.

Et viktig poeng er at når store deler av befolkningen ikke lengre kan selge sin arbeidskraft, vil de være nødt å tilby sin kompetanse gratis – akkurat som at man idag finner veldig mye gratis på internett.

For at økende automatisering skal gi utelukkende positive effekter er vi imidlertid avhengig av at samfunnet er fritt – noe det i stor grad ikke er idag. Staten har dessverre fått en stadig større makt over våre alles liv – noe som har omfattende skadelig virkninger bl.a. med den skammelig store ressurssløsingen arbeidsledighet innebærer. De tradisjonelle politiske partiene har ikke svar på disse problemene fordi de ikke interessert i å redusere statens makt (selv ikke FrP har det vist seg i praksis). Heldigvis finnes det idag et parti som har en prinsipiell tilnærming til hva som skaper et godt samfunn: nemlig begrenset statsmakt og individuell frihet. Partiet heter Liberalistene og stiller til valg i alle 19 fylker ved stortingsvalget i 2017. Dette partiet er det eneste av de politiske partiene som stiller til valg i Norge som har svar på hvordan vi skaper et samfunn der teknologiutviklingen vil gjøre oss alle friere samt stadig rikere både i form av materiell velstand og fritid.